Planetene:
Venus er fortsatt aftenstjerne i SV, og vil torsdag 19 være på sitt sterkeste, bare 1/4 opplyst og nå minskende, men på sitt nærmeste til jorden for denne gangen, og med så kraftig skinn at hvis du er på et helt mørkt sted faktisk såvidt skal kunne skimte at lyset danner skygger.
Om ettermidagen / kvelden den 27., vil du ha en flott mulighet til å finne Venus i dagslys. På vesthimmelen skal du kunne finne en smal månesigd (bruk gjerne kikkert), og let ca 1 - 2 grader opp til høyre. Prøv så om ikke du kan se Venus med bare øynene.
Leter man litt ned og til venstre med en lyssterk kikkert eller et teleskop etter at det er blitt mørkt vil man kunne finne Uranus som er meget lyssvakere og betraktelig mindre. Planetene var nærmest hverandre i slutten av januar, og avstanden øker igjen.

Saturn kommer fortsatt ikke opp før rundt 21.00 i øst, ligger under stjernebildet Løven, Nærmest mellom Løven og Jomfruen.
I tiden fremover vil Saturn bevege seg noe oppover og inn i stjernebildet Løven, og utover mot våren vil den komme tidligere opp om kvelden. Saturn er fortsatt morgenstjerne for morgenfugler.
De berømte ringene rundt Saturn er nærmest ikke å se, og vil bli vanskelige å se første del av året, da Jorden for tiden er i nærmest samme plan som ringene, og disse ikke er mer enn ca en kilometer tykke.

Merkur, Mars og Jupiter leker katt og mus lavt i øst om morgenen. Den 17. er Mars og Jupiter kun 0,8 grader fra hverandre, godt synlig med liten forstørrelse. Den 23 vil alle tre være synlige sammen med en månesigd rett før soloppgang.

Litt stjernehopping:
Stjernehopping er faktisk det rette uttrykket når man skal finne veien rundt på stjernehimmelen. Man begynner med et stjernebilde man kjenner, og så hopper man fra stjernebilde til stjernebilde til man finner det man leter etter.

Med Orion som veiviser:
Først fortsetter vi der vi sluttet sist, rundt den store jegeren Orion.
Østover fra Orion har jeg tegnet inn "Vintertriangelet" dette er ikke et virkelig stjernebilde, men noe som gjerne kalles et asterism. Dette er enten sammensetninger av flere stjernebilder, eller en del av et større. Karlsvogna er egentlig et asterism i stjernebildet Store Bjørn for eksempel.
Vintertriangelet dannes av tre sterke stjerner som er lett å plukke ut på himmelen, Betelgeuse i Orion, Sirius i Store Hund, og Procyon i Lille Hund.
Kikker du litt på stjernekartet, skulle du nå kunne finne både Store og Lille Hund, selv om en del av stjernebildet Store Hund skulle være under horisonten.
Ser du godt etter, kan du se jegeren Orion med det siste byttet hengende i den vestre hånden, det forrige byttet Haren liggende foran sine føtter, og hundene løpende rundt seg.
Det stjernebildet som ligger delvis inne i Vintertriangelet, er Enhjørningen.

I januar lærte vi å finne stjernehopen Pleiadene, denne gangen skal vi ikke hoppe så langt. På veien til Pleiadene passerte vi Aldebaran den rødaktige stjernen som danner øyet til Tyren. Kikker du rundt Aldebaran, ser du en trekantet sjernehop som heter Hyadene. Selv om Aldebaran fra jorden ser ut til å være en del av Hyadene, er den det ikke. Aldebaran ligger ca 65 lysår borte, mens Hyadene er ytterligere 95 lysår bortenfor Aldebaran. Aldebaran er en rød Kjempe, har ca 40 ganger større diameter enn solen, og den skifter sakte farge og har ikke så veldig lenge igjen.
Litt mer om Pleiadene, denne stjernehopen er faktisk 400 lysår borte, med andre ord det som skjedde der for 400 år siden da Gallileo Gallilei rettet teleskopet sitt mot himmelen, er det lyset vi ser nå!

Med Karlsvogna som landemerke:
Karlsvogna er et annet stjernebilde de fleste kjenner (egentlig et asterism). I England er det mest kjent som "The big Dipper" - Store øse, og Amerikanerne kaller den gjerne "The Plough" - Plogen. Ser man etter, ligner det ganske godt.



Ser man på stjernekartet, danner "vognen" bakkroppen til bjørnen, håndtaket til vognen er halen, og man finner lett både forkroppen og labbene.
Når vi skal stjernehoppe, er det hovedsakelig Karlsvogna vi bruker. Tar vi de borteste sjernene lengst fra håndtaket, og lager en linje oppover fra disse, finner vi en ikke så sterk, men ved første øyekast ensom stjerne. Dette er Polarstjernen, eller Stella Polaris.Denne befinner seg nesten rett i nord. Hadde vi laget en linje rett igjennon jorden, langs aksen den dreier rundt, er det med meget små marginer den bommer på polarstjernen. Måler du vinkelen mellom horisonten og polarsjernen med en sekstant, vil du få en ganske god måling for hvilken breddegrad du befinner deg på.
Er du ute på tur om natten og har glemt igjen kompasset, finn polarstjernen, og du vet hvor nord er!
Fortsetter vi i samme retning fra karlsvogna og forbi Polarstjernen, og dytter linjen litt bort fra håndtaket slik at den blir stående i en bue, finner vi Casiopeia. Dette stjernebildet danner en tydelig W på himmelen, og tar vi en strek opp fra midten av dobbeltveen, bøyer den kraftig mot den siden av W som er noe "utrast" kommer vi tilbake til Stella Polaris. Vi trenger altså ikke å se Karlsvogna for å finne Polarstjernen.
Begynner vi fra "bakhjulet" på Karlsvogna, trekker en linje gjennom den bortre øvre stjernen i vognen, kommer vi til Mirfac i Perseus.
Går vi igjennom de to øvre sjernene i vogna, og fortsetter bort fra håndtaket, kommer vi til den sterke stjernen Capella i Kusken.

Stella Polaris er ikke alene - den er den ytterste stjernen i halen til Lille Bjørn. Som de fleste nu har gjettet, Engelskmennene kaller gjerne Lille Bjørn for Lille Øse - Small Dipper.

Glem ikke den generelle informasjonen om Astronomiåret 2009.
Mange linker til interesant på internett om astronomi og Astronomiåret 2009.
Håkon Dahle sin blogg om en astronom's liv og virke.
Astronomisidene på Speiderbasen.

Litt Deep Sky:
Noe av det største du kan finne utenfor vår egen galakse er Andromeda galaksen (M31) Den er en av de meget få tingene du kan skimte med det blotte øyet som ikke befinner seg i vår egen galakse Melkeveien.



Er du et skikkelig mørkt sted uten lysforurensing kan du skimte noe som kan se ut som en eliptisk formet stjerne. Det du ser er den lyssterkeste delen (kjernen) i Andromeda. Har du en lyssterk kikkert, eller et telekop kan du se mere.


Dette er Andromeda sett gjennom kjempeteleskop

På kveldshimmelen befinner den seg ganske langt opp i vest, noe under Casiopeia. Kikk litt på stjernekartet, og prøv om du finner den. Oriontåken er ennu lettere å finne. Ser du "sverdet" i orions belte, er oriontåken det som ser ut som den midterste sjernen av de tre som danner sverdet.



Dette er Oriontåken gjennom kjempeteleskop

Bli ikke skuffet om det du måtte se i en kikkert eller teleskop stort sett er "sort hvitt" og ikke de flotte fargene som du kan se på mange bilder. For det første er de fleste bildene tatt gjennom meget store teleskoper, gjerne mange meter i diameter, dessuten er bildene gjerne bygget opp av mange hundre enkeltbilder som så med spesialprogramvare er "stablet" oppå hverandre for å både få frem flere detaljer, men også forsterke fargene. Se også her for tips til hvordan se bedre.

Muligheter for kometjakt: C/2007 N1 (Lulin)
En helt ny komet (Lulin) er oppdaget av Kinesiske og Taivanesiske astronomer. Lulin har antagelig aldri gjestet oss før, og vil høyst sannsynelig aldri komme tilbake igjen. Grunnen til at man kan si dette, er at Lulin vil gå rundt solen den motsatte veien av den planetene i vårt solsystem beveger seg. Om Lulin skulle bli synlig for det blotte øyet vites ikke, men med lyssterk kikkert eller teleskop skal Lulin bli godt mulig å finne. Foreløbig kommer Lulin opp over midnatt i øst. Den 16. vil Lulin være litt over Spica i Jomfruen, den 24. ca 2 grader nedenfor Saturn og nærmest jorden, den 28. 1 grad nedenfor Regulus i Løven. Lulin ser ut til å følge ganske nær ekliptikken (solbanen), men ikke helt.


Lulin sin bane fra Sky&teleskope (http://www.skyandtelescope.com)

Det er svært vanskelig å forutse hvor synlig en komet vil bli, det kommer blandt annet an på hvor meget som smelter og danner en "sky" rundt kometen på grunn av solvarmen. I virkeligheten er de fleste kometer stort sett "skitne sneballer", og halen de vanligvis får, har intet med retningen de flyr i, fordi det ikke er noen atmosfære der de er, de dannes på grunn av "solvinden" partikkelstrømmen fra solen som presser en del av "skyen" som dannes rundt kometen bort fra solen. derfor peker komethalen fra kometen og bort fra solen.

Måneformørkelse:
Den 9. februar får vi en preumbral måneformørkelse, d.v.s. månen går inn i halvskyggen bak jorden, og minsker litt i skinn. Vi har to andre typer måneformørkelser, partsiell: da kommer en del av månen inn i helskuggen av jorden, og man ser tydelig en del av månen blir mørkere, og full måneformørkelse: hele månen kommer inn i helskyggen, og månen blir meget mørk.
Den preumbrale formørkelsen starter kl 13.37, er størst kl 15.38, og er slutt kl 17.40.

Litt tips til slutt: Stjernekartene kan bli litt vanskelig å se tydelig så små de er direkte på hjemmesidene, men høyreklikker du på dem, og lagrer dem på egen pc, kan du blåse dem opp til full skjerm, og de blir betraktelig bedre å studere.
Når vi kikker på stjernene, angir vi "avstanden" mellom ting sett fra jorden i grader; Knytter du neven og holder tommelen inni, og så holder neven på strak arm opp mot himmelen dekker neven en bredde på ca 10 grader.

Skulle du gått glipp av januarutgaven, finner du den under "Om Syvende" - "Praktisk info"